Når du har alt, og ender opp med ingenting

Jeg har alltd vært en glad og livlig jente med mange venner og alltid et smil om munnen. Guttene har har vist interesse og jeg har alltid hatt en liten flørt med noen. Da jeg var liten var jeg enebarn og fikk som regel det meste jeg pekte på. Vi hadde et stort hus med basseng, boblebad, tv-stue osv. så huset mitt var alltid en møteplass for meg og vennene mine. Men ting har forandret seg mye siden barneskolen og til 1.året på videregående. 

 

Da jeg var på mitt verste med depresjon og sosialangst i 7.klasse så mistet jeg de fleste vennene mine, og jeg klandrer dem ikke. De spurte jo alltid om jeg ville bli med ut og inviterte meg med på ting, det var bare jeg som ikke turte å gå ut. Men da jeg begynte i 8.klasse fikk jeg mange nye venner, og alle ville være med i "gjengen" vår. Etter vekttapet mitt sommerferien til 8.klasse så gikk selvtilliten min opp igjen og jeg slet ikke lenger. Halvveis i førsteåret på ungdomsskolen var det en gutt i 10.klasse som tok kontakt med meg på Facebook, og dette var jo selvfølgelig veldig spennende. Han var en av de "kule" guttene og jeg kom ikke over hvor kjekk, hyggelig og omtenksom han var. Vi snakket sammen hver dag i flere uker og jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn han. Etter en stund fikk han motet til seg og spurte om vi skulle være kjærester. Jeg var så utrolig lykkelig, jeg hadde jo trosalt verdens beste kjæreste! 

 

Månedene gikk og jeg elsket han. Jeg hadde aldri følt noe sånt for en gutt noen gang, og klarte ikke å sette ord på hvor glad jeg var. En dag var vi på klassetur og jeg kysset en gutt som gikk i klassen min på tull, dette betydde jo selvfølgelig ingenting for jeg ble bare revet med i øyeblikket. Jeg fikk en utrolig skyldfølelse og fortlate det til kjæresten min med en gang jeg kom hjem fra klasseturen. Han ble veldig sur først, men så ble han skuffet og lei seg. Dette skjønner jeg selvfølgelig veldig godt og jeg skjønte hvor stor feilen jeg hadde gjort var. Jeg sa at han kunne bruke helgen på å finne ut av ting og bestemme seg for hva han ville videre. Den lørdagen sendte jeg han en melding og lurte på hvordan det var mad han, han sa at ting var greit men at han ikke hadde tid til å snakke med meg siden han hadde besøk av en venn. Jeg fikk melding av en venn av meg senere den kvelden som sa at bestevenninnen min var hos kjæresten min, og jeg ble utrolig urolig, men tenkte ikke så mye mer på det. Mandagen kom og jeg hadde ikke hørt noe fra han, klassen vår skulle på biblioteket i første time, og da jeg kom inn i gangen der så sto kjæresten min å lo og snakket med bestevenninnen min. Da de så meg stoppet de å snakke og så på meg. Jeg sa forsiktig hei og gikk videre inn for å finne meg en lesebok. 

 

Det var onsdag og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra han, samtidig gikk det mye rykter om at det var noe på gang mellom bestevenninnen min og kjæresten min. Jeg ble mistenksom og sjekket facebooken hans(hadde passordet) for å se om det kunne være noen sannhet ved disse ryktene. Det viste seg at han hadde ligget med bestevenninnen min den helgen han skulle "tenke over ting" og de hadde skrevet mye dritt om meg. Det stod også at han hadde planer om å slå opp med meg før jeg hadde kysset gutten i klassen min. Jeg ble helt knust og visste ikke hva jeg skulle gjøre... Jeg kan se det fra hans perspektiv og det jeg gjorde var overhodet ikke greit det heller, men å ligge med bestevenninnen min for så å snakke dritt om meg etterpå, det var som å få en kniv rett i hjertet. 

 

Jeg hadde mistet de personene om betydde mest for meg i hele verden og det gikk ikke ne dag hvor jeg ikke gråt over han. Men jeg flyttet til pappa og tenkte at dette skulle bli en ny start. Men nei, jeg klarte ikke å ha et normalt forhold til en gutt lenger. Jeg klarte ikke å binde meg til gutter, og hver gang jeg begynte å få følelser for en gutt så dumpet jeg han med en eller annen dårlig unnskyldning. Jeg har nå gått i 3 år med disse "følelsesproblemene" og er rimelig lei. Men det er ikke gutter som er problemet lenger. Når har det gått over til at jeg ikke klarer å ha et forhold til familien min og vennene mine lenger. Jeg bare pusher folk unna med en gang de begynner å bry seg om meg og det er så utrolig slitsom. Men fremover skal jeg gjøre mitt beste! Jeg skal bli flinkere både med familien min og vennene mine, jeg vil ikke leve i skyggen lenger.

 

De gode og onde dagene

Noen dager står jeg opp med glede og er glad for at det er en ny dag og nye muligheter i hverdagen til å lykkes med noe, ha en fin samtale med noen jeg bryr meg om, få en god tilbakemelding på skolearbeid osv. Mens andre dager står jeg opp i fortvilelse og er fortsatt hoven i øynene etter at jeg gråt meg i søvne kvelden før, eller kanskje svir det i de nye kuttene på armen når jeg vrir meg i sengen. Noen dager står jeg opp med et smil og sminker meg så jeg kan se fin ut når jeg går på skolen. Kanskje går jeg opp og spiser litt frokost med resten av familien før jeg tusler ned til skolebussen. Mens andre dager setter jeg meg forran speilet og prøver å dekke bevisene etter en tøff natt, før jeg går opp og gjemmer meg på badet lengst mulig så jeg slipper å hilse på familien før jeg må løpe ned til skolebussen.

                                                                              

 

Noen dager sitter jeg med venner på bussen og prater og ler, mens jeg hører på yndlingslisten min på spotify i bakgrunnen, og har masse energi før jeg skal på skolen. Jeg går av bussen og inn i gangen til klasserommet mitt der jeg hilser på de i klassen før jeg setter meg på plassen min og venter på at timen skal starte. Mens andre dager setter jeg meg alene på bussen og setter på den triste spotify listen min, og har absolutt ikke noe energi før jeg skal på skolen. Jeg går av bussen og inn i gangen til klasserommet mitt der jeg ikke ser meg rundt i klasserommet engang og venter på at timen skal ta slutt. Noen dager sitter jeg på pulten i friminuttet og snakker med venner og de i klassen hvor vi tuller og koser oss, og kanskje går vi en tur ut og setter oss på et spisested og tar en pizza sammen. Mens andre dager sitter jeg med propper i ørene og tørr ikke å gå ut av klasserommet fordi jeg er redd folk skal se på meg og tenke stygge taker om meg eller baksnakke meg.

                                                                            


Noen dager står jeg i en gjeng med menesker og venter på bussen, mens vi snakker om hva som skjer til helgen, kanskje det er en flmkveld eller en fest vi kan dra på sammen? Når bussen kommer setter vi oss i bakerste del av bussen der vi alltid sitter og alle snakker på kryss og tvers av hverandre og det er god stemning. Mens andre dager står jeg utenfor klyngen fordi jeg er redd for at jeg ikke er velkommen, når bussen kommer og alle vennene mine setter seg bakerst setter jeg meg forran og alene. Igjen setter jeg opp volumet på den triste spotify listen min som har surret i bakgrunnen hele skoledagen, mens jeg ser ut av bussvinduet og håper på at ting kan bli bedre. Noen dager kommer jeg inn døren hjemme og hilser på familien min mens jeg går på kjøkkenet og henter meg litt lunsj, før jeg går inn i stuen og setter meg med de andre og forteller hvordan dagen min har vært. Før jeg om sider går ned på rommet mitt og gjør lekser mens jeg skyper med en venn, ser på en tv-serie eller hører på musikk. Mens andre dager kommer jeg inn døren hjemme og hilser kort på familien og sier at dagen har vært "bra" før jeg går ned på rommet mitt for å sove en times tid og bygge opp litt energi før jeg må sette meg ned med leksene som virker umulige. 

                                                                             


Noen kvelder legger jeg meg i sengen og leser en eller annen bok jeg har blitt oppslukt av, før jeg ser litt på tv og sovner inni en dyp og god søvn. Mens andre kvelder ligger jeg på pcen eller mobilen til øynene mine nesten glir igjen, mens jeg ser på triste bilder på internett eller leser gamle samtaler som skjærer i hjerteroten. Det kjennes ikke ut som jeg har sovet på en uke, men klarer bare ikke å sovne. Jeg ligger å stirrer opp i taket på det mørke soverommet og tenker på alle tingene som har vært, og alle tingene som kunne vært. På disse kveldene sovner jeg gråtende og får ca 2 timer søvn.

 

Så er det en ny morgen, og sirkelen starter på nytt. Blir det en god dag, eller blir det enda en vond dag? 

Min historie

Dette er min historie om hvordan ting har vært og det jeg har "vært igjennom". Har tatt bort stedsnavn og personnavn. Dette er noe jeg har skrevet ned raskt og er derfor uten så mye detaljer og mulige skrivefeil. Hvordan ting er nå skal jeg skrive i et senere innlegg, derfor brå slutt på historien.

Det begynte med at jeg ble mye mobbet på barneskolen fordi jeg var overvektig og "stygg". Ble mobbet i til sammen 7 år. I 6.klasse var pappa utro mot mamma og fikk seg en ny kjæreste med to barn. Han har enda ikke innrømt at han var utro mot mamma, noe som sårer meg veldig. Det at mamma og pappa gikk fra hverandre var veldig tøft for meg siden det var mye krangling og jeg var enebarn. Da jeg gikk i 7.klasse skulle pappa flytte til et sted som var en og en halv time unna der jeg nå bodde, for å bo med den nye kjæresten. Han sa ikke ifra til meg at han skulle flytte, jeg fikk vite det av den ene stesøsteren min helt tilfeldig. Satt igjen med en følelse av at pappa valgte den "nye familien" sin ovenfor meg. I midten av 7.klasse begynte jeg med selvskading og dette førte til at jeg ble deprimert og fikk sosial angst. Selvskadingen hjalp for da fikk jeg ut all frustrasjon og følelser uten å måtte snakke om det. Dette ble en vane og begynte å kutte meg hver dag, trengte ikke å være lei meg eller noe, men måtte bare gjøre det. Det er jo avhengighetsskapende. Tilslutt så gråt jeg ikke lenger og klarte ikke å følge med på skolen. Jeg turte ikke å være ute med venner fordi jeg hadde en stemme i hodet som alltid sa at hvis noen så meg så tenkte de at jeg var stygg eller feit og gud vet hva mer.

Sommerferien til 8.klasse var jeg i USA med pappa + nye familien, og det ble mye krangling mellom meg og resten. Det var den verste ferien jeg har vært på, turte nesten ikke å gå i bikini og hadde arr på armene som pappa og de andre ikke kunne se. Da vi var der nede så bestemte jeg meg for å gå ned i vekt, så jeg sluttet å spise. Og de gangene jeg måtte spise foran pappa og de så kastet jeg det opp igjen etterpå. Jeg gikk ned 12-14 kg den sommerferien.

Begynte i 8.klasse og ting så lyst ut, fikk nye venner osv. Endte opp med at jeg kom i feil miljø og begynte å drikke, røyke, snuse og andre ting som hasj. Men tenkte ikke noe over det fordi jeg hadde "gode" venner og hadde fått bedre selvtillit. Guttene på trinnet så endelig på meg som "digg"  da jeg hadde oppdaget sminke og gått ned i vekt. Endte opp i mye problemer på skolen og med politiet. Jeg ble sammen med Eks nr. 1, som var en av de populære guttene i 10.klasse og ting var kjempebra. Hadde sluttet med selvskading og angsten hadde blitt bedre. Etter en stund hadde han sex med bestevenninen min og sa masse dritt til meg konstant hele tiden. Jeg ble helt ødelagt og holdt på å kutte pulsen en kveld. Hadde et sår som var ca. 3 cm bredt og var helt åpent, dette førte til at jeg fikk infeksjon. Var hos helsesøster en dag helt tilfeldig og da så hun kuttet ved et uhell og ringte pappa. Jeg måtte på sykehuset og ble satt på antibiotika, skulle egentlig sy, men siden såret var flere dager gammelt så måtte de stripse det i stede. Pappa og mamma klikket helt da de fikk vite om selvskadingen og alt det. Hadde allerede et dårlig forhold til mamma siden jeg fant på så mye dritt. Så mamma taklet ikke å ha meg der lenger, og måtte flytte til pappa på det nye stedet. Jeg var fortsatt lei meg over det med eks nr.1 og gråt over han i et helt år. Jeg kom til det nye stedet og ga fullstendig faen i alt.

Tredje skoleuken min der så drakk meg meg full på klassetur så fikk et ganske dårlig rykte. Selvtilliten min var helt på bånn igjen og jeg begynte å ligge med gutter for å få en følelse at jeg var "bra nok" og at noen ville ha meg. Dette ødela meg jo bare mer og fikk enda dårligere rykte. Pappa stolte ikke på meg og brydde seg bare om stemoren min. Jeg lå rundt med de fleste. Jeg begynte jeg å holde på med eks nr. 2. Han fikk meg til å kjenne på følelsene mine igjen. Før han så var jeg bare helt apatisk. Jeg var ikke glad, jeg var ikke lei meg og gråt aldri. Var helt ødelagt. Ting gikk bra mellom meg og han lenge, vi var sammen i flere måneder og jeg fikk skikkelig følelser for han. Så en dag ringte han meg i fylla og dumpet meg uten videre. Jeg begynte med selvskading igjen og bestevenninen min drev også med selvskading. Så vi oppfordret hverandre egentlig litt til det. Jeg ble sammen med eks nr. 3 for å komme meg over eks nr.2. Denne gutten ble min beste venn og støttet meg masse gjennom selvskadingen og alt. Hadde planlagt å ta livet av meg en stund og en kveld før tentamen så fikk jeg nok og jeg var lei av å bare gå rundt og ingenting ga noe mening. Så jeg tok 40 smertestillende i håp om at det skulle ta slutt på alt. Det gjorde det ikke og jeg var helt neddopet da jeg våknet dagen etter. Da jeg kom på skolen knakk jeg helt sammen og ble sendt til helsesøster. Fortalte henne at jeg hadde tatt pillene og ble sendt til legen på det nye stedet. Pappa kom og vi ble sendt videre til sykehuset. På vei dit sa pappa ingenting, han satt bare å snakket i telefonen og drev med jobbsamtaler. Jeg ble innlagt og måtte pumpes, og ligge over den natten. Er sånn standar når folk prøver å ta livet av seg. Da pappa dro hjem den natten så kom eks nr.3 å besøkte meg, det var rett etter vi hadde slått opp og han satt der og gråt med meg. Den kvelden på sykehuset tror jeg er den deiligste dagen i livet mitt. Det var så fredlig og jeg lå helt alene på et stille rom den natten uten telefon og pc og bare tenkte gjennom ting.

Dagen etter kom pappa og hentet meg, og for å late som at ingenting hadde skjedd så tok han meg med på shopping. Vi snakket ikke noe om det og det var som om ingenting hadde skjedd. Jeg og pappa ble enige om å ikke fortelle noe til mamma fordi hun hadde blitt helt fra seg. Så skulle jeg ha konfirmasjonen min hos mamma og hele familien var hjemme hos oss. Dagen før så tok kusinen min meg med på å jogge og da vi tok pause så hadde armen på hettegensern min sklidd litt opp og hun så kuttene jeg hadde på armen. Hun lovte å ikke si noe til mamma og ting gikk greit. Tenkt fortsatt mye på det og det var veldig tøft for meg, ingen av vennene mine visste om det som hadde skjedd nesten og kunne ikke snakke med foreldrene mine.

Det var ca. To uker til sommerferien og en uke siden jeg hadde vært på sykehuset. Skulle til Tyrkia med mamma og måtte fortelle hva som hadde skjedd siden hun kom til å se sårene. Pappa ringte henne og fortalte det og hun ble helt knust. Hun tilga meg ikke på et halvt år siden jeg ikke hadde fortalt det til henne med en gang. Sommeren gikk og familien min fikk vite om det som hadde skjedd. Alle ble veldig lei seg og det minte meg bare enda mer på det som hadde skjedd.

Så var det 10.klasse, ting gikk mye bedre og gjorde det bra på skolen for en gangs skyld. Jeg begynte å holde på med en 96er fra det gamle stedet jeg bodde, og for første gang siden 9.klasse fikk jeg følelser igjen. Vi var av og på i 8 måneder før han gikk tilbake til eksen sin, jeg kom meg over han etter hvert også ville han ha meg tilbake. Jeg ga han en ny sjanse og det samme skjedde igjen. Jeg ble knust igjen og begynte med selvskading. Etter det var jeg så følelsesmessig ødelagt at jeg låste meg helt inne og ikke slapp noen inn på meg. Begynte å ligge rundt med gutter igjen osv. Ting ble bedre igjen og jeg var over et halvt år kuttefri(noe som var stort for meg). Jeg begynte på vgs, og fikk litt av den sosiale angsten tilbake, men ikke så ille. Fucket opp mye med venner og familie siden jeg alltid var så sur. Kranglet som faen med stemoren min en dag også slo hun meg. Etter det så snakker vi så vidt sammen fortsatt. Kuttet meg igjen og var kjempeskuffet over meg selv...

Dagens ungdom og strevet etter perfeksjon

Dette er noe jeg ville få frem og fortelle litt om, dette innlegget gjelder selvfølgelig ikke alle ungdom. Håper at ingen tar seg nær av dette på noen måte, men heller prøver å forstå. 

 

Dagens ungdom er en dessertgenerasjon. Vi har alt vi trenger og får oppfølging av skole, helsedirektoratet, og andre. Vi får alt på et sølvfat og er fortsatt ikke fornøyde. Hvorfor er det sånn? Vi strever etter å være definisjonen på perfekt, og gjør alt for å bli omtalt som den peneste, den smarteste og den mest populære. 

 

I dag har så å si alle ungdom en eller flere former for sosiale medier. Dette er da alt fra Facebook til Instagram og Snapchat. Det blir daglig lagt ut bilder av kjente personer som har ideal kroppen og utseende, dette skaper en problemstilling hos oss unge. Gutter og jenter snakker ofte om modeller og filmstjerne som er «så digge» og «perfekte», mange får da en følelse av at dette er sånn DU skal se ut. Dette er ikke riktig. I dagens samfunn har man ikke lov til å skille seg ut eller være seg selv. Er du normalvektig er du feit, er du undervektig så har du en «sykdom», er du smart er du en nerd, er du glad i å være alene så er du taper. 

 



Før i tiden jobbet ungdom og var «friske og raske», hvis du er i en skoleklasse i 2015 så har ca. halvparten av elevene en diagnose, dette kan være ADHD, ADD, konsentrasjonsproblemer osv. Mens resten av klassen kan ha en form for psykisk lidelse, derav selvskading, spiseforstyrrelser, sosialangst og mer. Vi ser dokumentarer, filmer og artikler om disse temaene i hverdagen, og det gjør oss mer bevisste på problemene og kan da lett skape våre egne problemer og utvikle våre egne psykiske lidelser. 

Ett annet press vi har på oss hver dag er skole og fremtiden. Vi stiller oss selv ofte spørsmål som «hva skal jeg bli?», «har jeg gode nok karakterer?» og «kommer jeg til å lykkes i livet?». Skole er viktig, men man skal også kunne ha tid til å være ute med venner og kose seg. Mange ungdom får press hjemme på at de kan prestere bedre på skolen. Du prøver så godt du kan, men hva om ditt beste ikke er godt nok? Dette har ført til at mange ungdom enten gir opp skolen og heller sitter hjemme og bruker dagene sine på tv-serier eller gaming, mens andre mister sitt sosiale liv fordi de bruker for mye tid med skolearbeid.




Vi presser hverandre til ting vi kanskje ikke er klare for eller har lyst til. Og vi er en generasjon som tester ut ting tidlig. Dette kan være bra og det kan være dårlig. Du kan prøve en ting tidlig og skjønne at det er dumt og ikke prøve igjen, eller du kan prøve en ting og fortsette med det selv om det kanskje ikke er bra for deg. I 2015 drikker flere 12åringer i helgene, og i noen miljøer prøver noen 13åringer hasj og andre narkotiske stoffer. Vi prøver og prøver til det ikke er mer igjen å prøve, og det er vanskelig å si nei. Hva skjer om du sier nei? Vi er allerede redd for å bli stemplet som noe «dårlig», og når du er på fest og noen spør om du vil ha alkohol og du sier nei så er man redd for å bli stemplet som teit eller feig.




 

Så ja, vi har det kanskje lettere enn mange andre generasjoner har hatt det, og vi får det meste servert på et sølvfat. Men vi har det ikke lett vi heller. Vi har press fra alle kanter og det er ikke lett å stå imot presset og tenke at man er gode nok som man er. Vi har problemer akkurat som alle andre generasjoner har hatt før oss, men det er basert på ett annet grunnlag, og dette tror jeg ikke de fleste voksene eller foreldre skjønner. 

 

Del gjerne videre på Facebook så flere voksenpersoner og foreldre kan lese og prøve og forstå seg på det jeg vil få fram med dette innlegget!

Les mer i arkivet » Februar 2015
mittlivsomungdom

mittlivsomungdom

17, Bærum

Jeg er en jente på 16 år som liker å skrive og tenker mye på ting. Denne bloggen handler for det meste om meg, og mitt liv med angst, depresjon og selvskading. Men jeg kommer også til å skrive litt om ting som interesserer meg

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits